Relaterte artikler
- Kontakt oss
-
Søk
Skriv inn søket i feltet over
– Det føltes helt syk, sier 21 år gamle Ragne Wiklund.
Hver gang noen spør blir hun målløs, for det var jo helt ubeskrivelig. Ikke bare for henne, men for hele laget. Det er ikke bare et minne hun har, men et hun deler med laget og støtteapparatet rundt. Det var lenge målet hennes å klare å ta VM-gull, og 14. Februar ble drømmen til virkelighet i Nederland. Med Lerøy på brystet, like over hjertet, skøytet hun til seg gull på 1500-meter med tiden 1.54.61.
– Det hadde jo vært litt trist om målet i livet allerede var oppnådd. Så jeg setter nye mål og det kommer jo alltid nye mesterskap, sier Ragne.
Etter VM-seieren, har hun blitt løftet fram som Norges gullhåp i OL, og det er pallplass her som er hennes neste mål. Forventningene og presset tenker ikke Ragne mye over, hun tror ikke det er noe hun kan ta innover seg før hun eventuelt står i situasjonen. Og før den tid, må hun uansett kvalifisere seg i World Cup og klare Olympiatoppens krav.
– Jeg tenker jeg kan klare det, men jeg må absolutt jobbe for det. Det er ingenting som kommer gratis her.
I fjor hadde hun syvende plasseringer som de beste plasseringene i World Cup, så hun vet det ikke er noe som kommer for gitt. I tillegg har ikke årets sesongoppkjøring blitt helt som planlagt.
For noen uker siden knakk hun både kragebein og ribbein på trening. På grunn av bruddene fikk hun ikke lov å trene på én og en halv uke. I starten var smertene så store at hun ikke tenkte på det engang, men etter hvert som smertene ga seg og hun følte seg bedre, ble ventetiden uutholdelig.
Trening er en stor del av livet hennes og noe hun vanligvis bruker flere timer på daglig, både om morningene og ettermiddagene. Selv om det kjentes umulig å la være å trene, er hun glad for at hun valgte å høre på legen. Etter rolig og jevn økning, er hun nå helt tilbake.
– Men det har absolutt vært en mindre optimal sesongoppkjøring enn planlagt! legger hun til.
Til tross for skadene og følgene av dem, har hun allerede vært på samling og gått sitt første løp for sesongen, noe hun ikke hadde trodd da hun skadet seg bare noen uker tidligere. Skader er noe mange toppidrettsutøvere sliter med, hun ser derfor på seg selv som heldig som har unngått skader så lenge som hun har.
Etter hvert som Ragne utmerket seg i sporten, fikk også kostholdet større plass. Tidligere spiste hun ofte “digg”, men usunn mat.
– Nå setter jeg sammen mat etter hva jeg skal trene den dagen. Jeg spiser fortsatt mye digg, men har litt mer fokus på mat, utfra hva jeg skal trene den dagen.
Hun passer på å få i seg nok av det kroppen trenger, og velger mat som kan optimalisere treningen.
– Jeg elsker sjømat, så det går veldig mye i fisk. Det blir en del Lerøy-middager på meg, altså!
Hva som er favorittmaten, er ikke like lett å si.
– Både taco, wok, egentlig alt med laks i. Det er det som gjør at laks er så godt – det kan brukes til så mye!
Siden sjømat er en stor del av kostholdet hennes, betyr det litt ekstra for henne å bære Lerøy-logoen.
– Jeg føler Lerøy-sponsoratet er noe jeg og de andre på laget virkelig kan stille oss bak. Sjømat er sunt, det er bra for folket, og det er noe vi vil relatere oss med, sier hun.
Å leve av idretten er noe som til tider koster henne mye. Særlig det sosiale har det blitt mindre av etter hvert som treningen har fått større plass. De senere årene har hun måtte bli strengere, og sier oftere nei, til avtaler og invitasjoner.
Tidligere var hun med på alt, og på en eller annen måte fikk hun dagene til å gå opp. Men å rekke å skulle trene to treningsøkter dagen, delta i forelesning og dra ut på middag med venninnene, viste seg å være utmattende, særlig når treningen tok større plass i livet.
– Jeg har blitt flinkere til å si nei, til ting jeg egentlig ikke orker, selv om det er veldig kjedelig.
En sjelden gang hender det at hun prioriterer å være sosial over skolen, men ingenting prioriteres over trening. Det kommer først uansett.
– Ellers er det jo det å ofre en normal studiehverdag som jeg synes er veldig kjipt. Jeg hadde jo hatt lyst til å flytte til en annen by og studert, og vært ordentlig student. Men det får bli et annet liv, sier hun.
Ved siden av toppidrettskarrieren, tar Ragne en bachelor i miljøfysikk og energi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås. Hittil har det gått veldig bra, mye takket være den digitale hverdagen som følge av koronaviruset. Denne høsten kan det bli hardere for henne å gjennomføre. Samfunnet er mer åpnet opp i Norge, og flere skoler velger fysisk oppmøte. Hun skal etter planen kunne fullføre studiet til neste år.
– Hva skal jeg gjøre med en bachelor når jeg fortsatt går på skøyter? Jeg har god tid, og vil ha graden innen jeg er ferdig på skøyter, men jeg trenger ikke bli ferdig før det, sier skøyteløperen.
En annen ting hun kunne ønske hun hadde var et sterkt sosialt jentemiljø. Når hun ser de unge jentene i skøyteklubben nå, er hun opptatt av at de skal ta vare på miljøet. Det er noe hun selv har savnet. Da hun startet på skøyter og i løpet av barneskolen var de en god gjeng jenter som drev med sporten. Men rundt 10-11 årsalderen endret det seg.
– Etter hvert ble det jo mer trening og mindre lek, så da var det flere som falt av.
Ragne hadde ikke noe problem med at det ble mer treningen og mindre lek, hun syntes det var gøy, så hun fortsatte. I løpet av årene falt flere og flere fra. Nå er hun den eneste igjen. Hun synes det er dumt at de ikke har klart å ta vare på miljøet de hadde.
– Man tar det litt for gitt, helt fram til det plutselig ikke er noen flere der.
Hun er kjempefornøyd med miljøet på laget, de er veldig mange gutter, men likevel savner hun det de unge jentene har. Et slags felleskap. Derfor passer hun ekstra på at jentene bevarer det. Hun håper hun kan være et forbilde for de dem, men føler seg av og til som en ung jente selv.
Les mer: Skøyteforbundet.no