- Kontakt oss
-
Søk
Skriv inn søket i feltet over
– Det begynte med at jeg fant ut at jeg var klar for noe helt nytt, svarer Gro på spørsmål om hvordan hun endte opp på tråleren Båtsfjord.
Gro drev en av Østlandets mest populære garnbutikker, men da prisen på lokalet ble doblet, så hun etter et nytt et som både var stort nok og hadde en fornuftig pris. Det fant hun ikke. Like før koronapandemien brøt ut for fullt i Norge, tok hun valget om å legge ned garnbutikken, sitt hjertebarn. Gro er likevel ikke den som gir seg og hun er ikke redd for å prøve noe nytt.
– Det har vært viktig for meg å vise ungene og barnebarna at de kan gjøre en ting selv om ikke mange andre gjør det, sier hun.
Det viser hun ved eksempel. Gro er nesten 60 år, fembarnsmor og snart bestemor til like mange, men dette stoppet ikke henne fra å reise til sjøs. Like før jul reiste på sin første vikarreise som forpleiningsassistent på tråleren. Nylig kom hun hjem fra den tredje turen, og den neste er bare noen uker unna.
– Jeg tar tur for tur, får jeg en ny tur så blir jeg glad for det. Det er like mye eventyrlyst og jobbglede som gjør at jeg går for en slik jobb, forteller hun.
Selv om hun aldri selv hadde jobbet på tråler, var ikke livet til sjøs helt ukjent for henne. Tre av sønnene har jobbet som fiskere, og to av dem gjør det enda. Hun vet at sønnene ikke hadde holdt på så lenge om det ikke var noe som fascinerte dem dypt, og noe med det gjorde at hun tenkte at det også kunne passe for henne.
– Da tenkte jeg at det skal jeg prøve også!
Da hun fortalte om planene sine til familien var det ingen som ble overrasket, i hvert fall ikke mannen hennes, Stein. Han har selv reist mye i jobben som kabinsjef, men da han pensjonerte seg i fjor fant Gro ut at dette var tiden hun kunne begynne å gjøre det hun ville gjøre.
– Så nå er han husfar og jeg er vikarierende forpleiningsassistent på Båtsfjord, sier Gro lattermildt.
Veien til sjøs startet med at Gro gjennomførte et sikkerhetskurs før hun sendte ut søknader til tre rederier, så ventet hun i spenning. Men ingen tok kontakt.
– Jeg kunne latt være å gjøre noe mer med det og tenkt at det var vel slikt. Men så tenkte jeg at her skal jeg søren meg prøve.
Det var en jobb som forpleiningsassisten hun ønsket og hun visste bakgrunnen fra rengjøringsbransjen kom godt med. Da en av sønnene spurte hva hun hadde skrevet i søknaden kom det frem at hun hadde vært veldig beskjeden. Ikke bare hadde hun erfaring fra rengjøringsbransjen, men hun hadde startet og styrt en suksessfull bedrift med 10 ansatte og svært lojale kunder. Hun bestemte seg for å ringe og gi litt mer informasjon. Da løsnet det.
Jo mer det nærmet seg avreise desto mer spent og nervøs ble hun. Hun visste ikke hvem de andre om bord var, bare at hun kom til å bli den eneste damen blant 19 menn. Etter å ha blitt kjent med mannskapet forteller hun at de er tøffe menn med tidvis tøft språkbruk, men at det ikke gjør henne noe. Med henne er det både respektfulle og hjelpsomme.
– De gjør sitt beste for at jeg skal ha det bra. Min erfaring er utelukkende positiv, de oppfører seg veldig pent med meg!
Mannskapet er godt spredd i alder fra en lærling på 18 år til kapteinen som nærmer seg 70 år. Gro kommer like godt overens med de unge som de eldre, noe som kommer godt med når man bor tett på hverandre i ukesvis.
– Jeg er jo egentlig på betalt trening, jeg har jo ikke tid til å sitte på baken. Stort sett er jeg på føttene for å få gjort alt jeg mener må gjøres også sover jeg fryktelig godt om kvelden, det er ikke noen søvnvansker for å si det slikt.
Hun er også imponert over hvor hardt fiskerne jobber, og forteller at innimellom den harde jobbingen oppstår det også komiske situasjoner.
– Jeg tror aldri jeg har ledd så mye på jobb som jeg gjør nå, sier hun og smiler.
For henne passer denne måten å jobbe på veldig godt. Det er hard jobbing og lange dager, men når hun har fri har hun helt fri, og etter flere uker på sjøen er det godt å komme hjem. Da er det familien som gjelder, frem til hun skal ut igjen.
